Nederst i en bøtte av spy del 2

Søndag 22.11.06 kl 09.23

Markus la ned mobilen og stirret ut av vinduet. Øverst oppe i skråningen satt en hønsehauk og hakket løs på en fasan. En nokså død fasan tenkte Markus før han begynte å lure på hvor lenge det var siden han hadde snakket med faren sin. Ikke siden hans mormors begravelse kom han til etter en stund, det var siste gang, to år siden. Han husket at han hadde vært veldig overrasket over å se han der, så som nesten hele resten av kirken hadde vært. Da Markus hadde spurt forsiktig om hvorfor han kom så svarte han at han ikke hadde noe ugjort med mommo, han respekterte henne og ville vise henne den siste ære.  Markus husket han hadde tenkt at om han hadde kastet sin kone ut fra 4 etasje med hodet først på vei mot hard asfalt så er det mulig at han ikke hadde troppet opp på alle begravelser og slektstevner på hennes side av familien. Markus sin far så det altså anderledes, og mente vel at man måtte kunne skille sak og person.

Faren trengte hjelp, det hadde seg slik at han hadde fått en bekymringstelefon fra naboer til onkelen om at det hadde vært svært lite aktivitet der i det siste, postkassen var full og de var redd noe hadde tilstøtt ham.  Så da kom altså spørsmålet til Markus om han kunne tenke seg å sjekke, slik at han selv slapp å dra helt fra Trondheim kun for å komme på bomtur. Markus hadde takket motvillig ja til å dra på likjakt, slik som han takket motvillig ja til omtrent alt annet han ble forespurt.

(for bedre  å forstå Markus sin motvillighet ovenfor nye ting så må man gå langt bakover i tid. Det hadde slått moren til Markus tidlig, fra han var to år, at han var ekstremt sjenert, hatet nye mennesker, var mistroisk ovenfor alt han ikke hadde erfaring med, hadde en ekstrem integritet, tok seg selv meget høytydelig og likte det svært dårlig når han var morsom uten å ville det. Han ble sint når voksne lo av ham, om ikke det var ment å skje. På barnehagebildet hans når han var 2 så var han den eneste av 28 unger som ikke så på fotografen, på portrettbildet hadde han et smil som var fabrikert, og som han senere dro frem hver gang han ville ha et positivt svar fra moren på noe han hadde lyst på. Legg til at markus på sett og vis hadde blitt sviktet av alle voksne som hadde krysset hans vei, ihvertfall mente han det selv, så kan man godt forstå hvordan Markus var blitt som han var blitt)

Så ringte Markus de tre guttene han kjente og inviterte til likjakt, og de takket alle ja med en entusiasme han fant merkelig.

Søndag 09.28

Eirik satte pris på å bli spurt om å være med på likjakt. Han kjente ikke de andre så godt, var mer i periferien og traff de andre mest på kamper. Dessuten så hatet han søndager, altså tiden frem til klokken ble seks og kampen begynte, den gikk altfor sent og det skjedde aldri noe. Når han tenkte etter så hatet han tiden etter åtte også, samme hvilket resultat det ble. Vant de så var han forbannet over alle de kampene de hadde tapt før, for om de hadde vunnet disse også så ville ting vært helt greit. Tapte de kikket han seg ned på tabellen, og lurte på hvilken divisjon gutta spilte i til neste år. Han elsket fotball, men han hatet fotballspillere og de fleste fans av fotball, da med unntak av de han skulle på likjakt med. Fotballspillere var selvopptatte mente Eirik, de ga aldri nok på banen, de ga like mye av seg selv på byen og det irriterte ham. mange fans av fotball vil gjerne bli kompiser med spillerne, ikke Eirik, han ville de skulle vite at han hatet de. For to år siden hadde han stått opp i ansiktet til kapteinen og skreket at han var kun en tom drakt, det var ikke noe annet igjen innenfor der, han var kun en mutter i et maskineri og kunne fint byttes ut med noe som fungerte bedre.

-Men du heier jo på oss, jeg ser deg hver søndag, du har jo sesongkort!

hadde kapteinen svart, nesten litt på gråten, og åpenbart ganske skuffet over at Eirik ikke var som alle andre og kun sto og pisset han oppetter leggen

( kapteienen hadde et par år før faktisk opplevd å bli pisset oppetter leggen bokstavelig talt, da en litt full supporter hadde snudd seg mot han ved renna på toalettet for å fremføre sin hyllest. Supporteren hadde vært såpass full at han ikke hadde knepet igjen strålen først med det resultat at buksa til kapteinen hadde blitt bløtt av piss. han hadde fått pult allikevel, men jenta hadde syntes at det luktet litt stramt)

– Jeg heier på drakta, ikke på deg! Du er innleid arbeidskraft, og hvis det å stå her dritings dagen før kamp er den måten du skal leve livet ditt på så leier vi inn en annen, din dass!

Eirik så frem til likjakt, en bra måte å tilbringe søndagen på 

Søndag 09.29

Tande tok telefonen selv om Kristiane var i full gang med å suge ham, han hadde vært spent på om det kom en reaksjon, men det virket som det var helt ok. Gull tenkte Tande, jeg har funnet gull…

Reklame