Gå til innhold

På tide å våkne opp

juni 18, 2008

For noen dager siden så fant jeg ikke nøkkelen min. jeg måtte hjem og hente noe så måtte ha husnøkkel, derfor dro jeg ned på jobben til samboeren min for å hente hennes. Hentet det jeg trengte, hadde nøkkel så jeg kom meg inn etter jobb, morgenen etter så tenker jeg ”hvor faen er egentlig den nøkkelen”. Vel, den lå i lomma mi.

 I går så fant jeg ikke nøkkelen min, igjen, tok med nøkkelen til samboer når jeg skulle ut, dro hjem fra jobb igjen og nøkkelen lå ved siden av meg i setet, der jeg la den før jeg dro for å ha med meg nøkkel når jeg dro ut!

Det er rart hvordan hodet er når den 24 timer i døgnet gjør en jobb, også legger man den vanlige jobben og sønnen min oppå den igjen. 17 mai døde datteren vår etter 8 dager, og siden så har hodet ært et annet sted.

På tirsdag var vi i barnehagen på sommeravslutning, vi kom først og satte oss på en benk for å spise kaker og grillmat. Så kom alle de andre foreldrene og fylte opp alle de andre benkene, de som kom tilslutt satte seg da hos oss. Folk er rare, det virker som om de tror at vi skal knekke sammen når som helst, greit å holde avstand så vi unngår pinligheter. Vel, avstanden klarte de i hvert fall.

Sorg er egentlig en prosess som er grei å komme igjennom, det tar bare litt lang tid og det krever en del krefter. Tungt og vanskelig, men dagene går også blir det bedre og bedre. Klart, man er på et bunnivå så det skulle bare mangle at ting blir bedre. Det som er merkelig er hvordan andre mennesker, spesielt de som man f eks treffer på en barnehageavslutning eller en fotballtrening, de fjerne men som fortsatt er i en omgangskrets, finner det så vanskelig å vite hvordan man skal oppføre seg. Så de setter seg andre steder. Er det så vanskelig å bare spørre ”hvordan går det med dere”, høre på svaret og så gå over til andre ting?

Sønnen min er merkelig. Han har en ting med at han blir litt for proppfull av følelser også vil han ikke være med lenger. F eks når barna synger ro din båt foran foreldrene, han nekter å synge selvsagt, ei heller ro med hendene, og når alle klapper så blir det for mye og han begynner å gråte og vil ikke mer. Jeg lurer ikke på hvor han har det fraJ men jeg husker liksom ikke at jeg var lik som han.

Og sånn går no dagan

3 kommentarer leave one →
  1. Stian permalink
    juni 23, 2008 2:00 pm

    Folk er rare.
    Når enssomheten, eller sorgen, eller fattigdommen kommer vandrende, alt dette som vi ikke ønsker å bli minnet om som muligheter for eget liv, skygger vi banen.

  2. juni 26, 2008 3:12 pm

    GODT skrevet!

  3. juni 26, 2008 10:17 pm

    Godt eksempel på hvor overfladisk samfunnet kan være. Og det er trist, for i nettopp sånne situasjoner trenger man hverandre. Det må være tøft, og jeg håper det går, etter forholdene, greit.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s

%d bloggere liker dette: