forfengelig inn til døden

godt å gå tur om morgenen, lettere å tenke med frisk luft, eller høy puls men jeg har enda ikke blitt så syk at jeg løper om morgenen. men hvem vet, en dag løper jeg kanskje der og syns det er helt greit. for noen år siden ville jeg hatt et ønske om at noen skulle skutt meg i hodet om jeg hadde endt opp slik, så blir man eldre og plutselig så er det helt greit å løpe på morgenen:) men altså ikke enda.

på min spasetur mot et enda bedre liv så gikk jeg forbi plassen for de som allerede hadde endt deres, altså en kirkegård. spesielt de gamle delene av kirkegårder kan være nokså morende, for i gamledager så var det vanlig, eller vanligere enn nå å putte titler over navnet sitt. altså de som hadde en tittel verdt å nevne, det holder med andre ord ikke med sjømann eller platesveiser. jeg har tidligere tuslet litt rundt på kirkegårder i oslo og sett på titler, og tenkte der at det var mer et oslofenomen, flere mulige titler i en stor by enn på landsbygda. men når jeg tuslet forbi gravene langs veien på hamar så skjønte jeg at bøndene satt pris på titler de også.

fra veien så jeg en innkjøpschef, en direktør, en handelsmann, lege selvsagt og en arkitekt. jeg har litt vondt for å skjønne hva de skal med tittel på graven, er vi ikke alle nakne for vår herre? gjør en direktør flere gode gjerninger mens han lever enn en sjømann, slik at man kan komme opp til sankt peter og flashe tittelen og han sier » oooo, dirrrrektøøøørr, kom inn kom inn» eller er det slik at de etterlatte har mer behov for å få på tittelen enn han eller hun som faktisk ligger under stenen? man kan forresten stryke hun i han eller hun på setningen over, dette er et mannssyndrom, ser ut som kvinner både lever og er døde mer i kraft av seg selv enn oss. eller de er etterlatte og fører på tittelen på graven og fortsetter å presentere seg som fru overlege nielsen.

i min vennegjeng så er vi befriende fri for titler, det spiller liten rolle hva man gjør. vi er lærer, bookmaker, jurist, maler, lakkerer, forfatter, elektriker, datasupport og konsulent osv, men det er ingen som er noe av det nevnte. vi gjør jobben både så godt og dårlig vi kan, også er vi en person. det er nice. en fyr sa til meg engang vi var ute en stor gjeng og tok en pils at det var så godt å være med «vår gjeng» for det var ingen prestisje i hva man gjorde, når pilsen kom på bordet så var vi folk og ikke titler. vi prøver sjelden å hevde oss på hva vi gjør, men knives oftere på hva man mener.

jeg har enda ikke begynt å planlegge min egen gravsten, men ting skjer fort så det burde kanskje bli gjort. hvem veit, plutselig en dag står man der med litt for sen reaksjonsevne og en semitrailer på vei mot deg i full fart. da kan det være godt å ha planlagt ettermæle. jeg tror jeg dropper en tittel, men om jeg måtte hatt en tittel over navnet så er håndverker det som første faller meg inn om jeg jeg legger til «han holdt alle tidsfrister og hadde sjelden en reklamasjon» under navnet så er vi der tenker jeg:) så var man litt forfengelig allikevel…

Reklame