mother i’ve been kissed del 2

vart litt inspirert av konserten igår, her er del 2:)

når jeg så det som ble tsw’s avskjedskonsert på rockefeller så la jeg merke til en plakat med bandet peltz, og jeg syns jeg kjente igjen han ene på plakaten. stusset litt men tenkte ikke mer over det, men det var selvsagt morten abel. så jeg ventet og ventet og ventet, og vips så lå en ny  plate klar på platekompaniet på majorstua. albumet til peltz hadde et par ok låter, ellers ingen høydare. jeg satt på hybelen på bestum og kikket på bandets opptreden på reklame gallaen til tv2 og syns litt synd på stakkaren når han røyk strengen på gitaren. det er vel en grunn til at abel stort sett har sunget. oslo året (det første) forbigås i stillhet, men peltzskiva ble med hjem igjen til hamar. og der begynte nok en venteperiode…

what times! leiligheten i haakonsgt, drita full hver helg, røyking inne og en generell holdning som sa working for the weekend. og starten på mortens solokarriere selvsagt. å følge morten har vært litt slik at man venter på at han skal bli lei av det han gjør for da kommer det kanskje noe bedre ut av det. tsw var alltid bra men han ble lei, peltz ikke bra han ble lei, solo bra i mange album også ble han lei, tsw gjenforent… snowboy skiva var slett ikke så ille, en flott start mens man ventet på en virkelig høydare. lydia sangen var bra, samme var helikopter syns jeg. konserten på elverum ble en liten nedtur for jeg har det med å besvime på abelkonsert, det var gang nummer tre…

tiden mellom snowboy og here we go then you and i ble brukt til å flytte til oslo og begnne på øk/ad studiet med unge aarebrot. eller studie og studie, vi slappet av og slet med å motivere oss selv og ikke minst hverandre. en dag sto jeg påkledd og lurte på om han ikke skulle på skolen, han skulle sove så da gikk jeg og la meg igjen. neste dag gjorde han det samme, og slik gikk no dagan. masse sigaretter da og enda mer fest så det var en artig tid. og morten abel slo til med et knallbra album, egentlig så er alle sangene veldig bra på den platen. plutselig så så man hva han kunne få til sålenge han la sjelen i det og det var gull. den solgte vel til gull også, og med snittaldreren på de som kjøpte plata så kunne man nesten konkludere med at han var blitt voksen.

i’ll come back and love you forever begynner med singelen av samme navn, omtrent samtidig som flyene treffer world trade center i nju jooork. på den tiden malte jeg et hus på bygdøy sammen med noen kamerater, og hver gang sangen gikk på p3 så senket jeg rulla og tok 3 stille minutter. fantastisk sang, fin plate. jeg satte den på første gang i min hvite golf utenfor platekompaniet på majorstua. nok en følelse av endelig, noe nytt! og det var fortsatt spesielt med abel skive. gratiskonsert nedenfor slottet i anledning et eller annet veldedig eller jubileum eller noe, i tillegg til konsert på rockefeller. welcome home, indina volvo ,tittelsporet og you are beautiful stikker seg fram på en nokså jen og bra plate.  jeg husker jeg etterhvert fikk en snikende følelse av å begynne å miste han på den plata, at han var på vei nedover, eventuellt at jeg var på vei opp og han sto stille. og jeg tenkte rett men det tok litt tid, for han overlevde med den neste plata også, men bare såvidt…

being everything, knowing nothing begynner med birmingham ho, vidt kritisert for rap delen blant annet.  jeg sto og malte paneltak på skedsmo med jonni og tenkte vel noe sånn som tja og vel når jeg hørte den. resten av plata var bedre, og nok et bevis på at han og de i tsw alltid har valgt feil singel:) gravedigging er flott og blir jevnlig lyttet på igjen, inparticular er småkul og house on fire er bra også. jeg er ikke helt sikker men jeg lurer på om den akustiske konserten hans på rockefeller kom etter denne skiva. den var lettere pinlig og litt morsom, han klarte blant annet ikke å stemme gitaren. han var litt ute på tur med andre ord, men dro det hele i land ved å plugge inn gitaren i strømmen på slutten og synge be my lover. fortsatt flytende men så sank han og så var det foreløpig slutt på solokarrieren hans. some of us will make it fortjener faktisk ikke et eget avsnitt, river phoenix den eneste sangen som passerte, også var det klart for å børste støvet av de virkelig gode gutta, tsw gjorde et godt betalt comeback i stavanger, dro på en to ukerstur med dertil hørende plateinnspilling og i november 2008 dukket judas kiss opp.

make no mistake, judas kiss er veldig dårlig, men jeg har et håp om at de etter den turneen de har hatt skjønner hvor dårlig de låtene er sammenlignet med de gamle, at de kanskje har fått litt kjemi og giv på turneen og kommer tilbake om et års tid og lager en ny skive, en bedre en som ihvertfall til en viss grad tåler sammenligning med platene frem til hugger mugger. igår så sto jeg sammen med pål og to venninner av ham på vip området i spektrum og kikket på gamle helter. starten var knallbra, jeg sa til pål rett før de startet at de burde begynne med sometimes serious, og det gjorde de, fulgte opp med to andre låter fra hugger, så kom et lengre og ganske uinteressant mellomparti med nye låter som ble brukt til å gå på dass og kjøpe litt vann. det sto to gutter foran meg i køa for å komme inn på avlukke, de gikk inn sammen og jeg tenkte jøss, den var ny. så hørte man en masse snorting før de kom ut og kikket på og lurte på om det gikk bra. ja jøss jeg har det fint, men dere sliter kanskje litt eller? Kan også være et signal om hvor dårlig midtpartiet var da, man må ha kokain for å komme igjennom det:) de gikk av scenen og kom tilbake to ganger, første gangen så kom de tilbake og dro igang leave to wonder, møkkbra! fulgte opp med garden party som var nydelig, så bullet me i en smådiscoversjon som var ok før de gikk av igjen. da skulle pål gå hjem men jeg sa de har ikke spilt true love enda så de kommer nok tilbake, og det gjorde de selvsagt:) bra begynnelse, en midt som søg og en nydelig slutt, var mer enn jeg forventet egentlig. og når morten abel har folk til å stemme gitaren sin så spiller han ganske bra på den også…

 

jeg orker ikke sjekke for skrivefeil…..