«bli hos meg» av stian aarebrot

 

Boken ble lest igår og reflektert over idag, bare der så har unge Aarebrot lykkes.

Det jeg ble mest glad for var at gud, jesus, bønn osv gjorde boken bra og ikke dårlig. Personlig har jeg lav toleranse for jesus og hans venner som en forklaring på verdens finurligheter men i denne boken så passet det inn.

Det jeg ble mest lei meg av er at boken er så bra at den burde blitt lest av flere, og utgitt på lunde forlag med jesus, bønn og bibel som stikkord så vil den desverre ikke det. Så min bønn til unge Aarebrot vil bli at den neste boken han skriver er skjønnlitterær uten kristen innpakning slik at flere får lest bøkene, at forfatteren tjener mer penger og får tid til å skrive flere bøker.

Den novellen som rørte meg mest var selvsagt Sjømerking, mye fordi man kjenner historien fra før men ikke så inngående, fordi den handler om barn og fordi den rett og slett er fæl. Men den er veldig bra skrevet, og man kjenner et lite stikk i brystet på slutten, en tanke som «at det var fint gud ga et tegn» dukker opp. Og som ateist så bør den vel ikke det:)

Den morsomste historien var for meg Fossekallen. Veldig personlig skrevet og med mye humor. Selv om refleksjonene går over guds stemme så er det noe alle kan sette seg inn i, kjærligheten er universell, og følelsen av sårbarhet ovenfor nye mennesker det samme.

Den historien jeg smilte mest av var kaninmesteren. Barnet er omkranset av en stor kristendom, men allikevel så er han som alle andre og hadde veldig stor gjennkjennelsesfaktor fra da jeg selv var liten.

Kudos til unge Aarebrot for mange fantastiske utrykk i boken, slik som f eks gardinklatrer og innavlkristne,  kudos også for at han tar et oppgjør med pinsemenigheten og egentlig alle konservative kristne.  Min tolkning tilslutt er at unge Aarebrot her er på en «mission from god», og der alle andre trekker gud inn i kirken og farligjør han, så prøver han isteden å få gud og jesus ut i livene som våre støttespillere, ufarligjøre gud og jesus i hverdagslivet og normalisere kristendommen.

Bokens lattermilde høydepunkt er for meg når terje i Sen barndom som nyfrelst og samtidig ikke helt inne i varmen i menigheten avbryter lederns bønn og vekkelse med ordene «Du? Er du helt sikker på at du vil be om vekkelse? Hvis gud gir deg bønnesvar så får du en hel haug av sånne som meg her og det virker ikke helt som om dere er klar for det»

Bokens fineste avsnitt er for meg:

«Med sine vingefjærer dekker han deg, og under hans vinger finner du ly, hans trofasthet er skjold og vern. Intet ondt skal vedfares deg, og ingen plage skal komme nær til ditt telt. For han skal gi sine engler befaling om deg at de skal bevare deg på alle dine veier. De skal bære deg på hendene, for at du ikke skal sette din fot på noen stein.»